Hva kan man forvente av en blogger?

Jeg har inntrykk av at alle de små debattene i bloggerbyen, om det er elitedebatt, anklager om mobbing, hva som kan/ikke kan kritiseres, kåringer, interne krangler, osv i bunn og grunn handler om hva vi forventer av andre bloggere. Her er mitt syn på noen av spørsmålene og holdningene vi stadig må forholde oss til. Det er umulig å få det helt objektivt, men diskuter gjerne i kommentarfeltet eller ta opp stafettpinnen for å få frem ditt syn.

Om jeg leser din blogg så må du lese min:

Jeg husker denne holdningen provoserte meg allerede da jeg var nyfødt blogger og ikke hadde lesere selv. Det var selvfølgelig ingen som forventet dette av meg på denne tiden, men jeg fikk med meg kritikken av bloggere jeg leste og satte pris på, og jeg skjønte ikke helt hvorfor ikke andre kunne være fornøyd med å bare lese og sette pris på de også. Bloggere får ikke betalt for å skrive (med mindre man har annonser, men generelt sett hadde de aller fleste tjent på å bruke tiden på en hvilken som helst jobb), altså leverer de egentlig en gratis tjeneste som du og jeg kan velge om vi vil benytte oss av eller ikke. Hvorfor må vi absolutt forvente noe mer?

Du svarer ikke på kommentarene mine, det er dårlig gjort:

Det er veldig hyggelig å få svar når man tar seg bryet å kommentere hos noen. Men kan vi forvente det av noen? Det synes jeg ikke. Folk har forskjellig med tid til rådighet, for noen er det mer enn nok å skrive poster. Kanskje hadde det gått ut over kvaliteten på postene om de skulle prioritert kommentering bedre. Uansett hva grunnen er så er det opp til bloggeier å bestemme hvor mange og hvilke kommenterarer han/hun svarer på. Liker man ikke å kommentere uten å få svar så kan man la være å kommentere hos dem som ikke svarer noe særlig, det er ingen grunn til å surmule over det. Selv prøver jeg å svare alle, selv om det blir utsatt noen ganger når det er alt for mye som skjer på en gang. Men jeg svarer ikke fordi det er min jobb, jeg svarer fordi jeg setter pris på kommentarene jeg får, og å gi dem et skikkelig svar er min måte å vise dette på. Jeg vet at det er hyggeligere å kommentere et sted man blir hørt og får svar, derfor gjør jeg det. Det betyr ikke at jeg kan forvente det samme av noen andre. Vi blogger alle innenfor forskjellige rammer og situasjoner. Flere av mine favorittbloggere leser ikke min blogg såvidt jeg vet, det gjør ikke deres blogg noe dårligere, og jeg får ikke mindre ut av å lese hos dem.

Jeg kommenterer hos deg derfor må du kommentere hos meg:

Jeg må bare spørre, hvorfor? Når jeg kommenterer hos andre er det fordi jeg liker det jeg leser/eventuelt ikke er så enig, og føler jeg har noe å si om temaet. Det finnes blogger jeg leser fast og liker godt som jeg aldri eller sjelden kommenterer i, fordi jeg ikke har noe fornuftig å si. Det finnes også blogger jeg leser sjeldnere men kommenterer oftere i, fordi postene er enkle å kommentere på. Uansett hva min grunn for å kommentere er, så er det aldri for at personen skal kommentere hos meg, selv om det alltid er hyggelig når bloggere jeg leser stikker innom. Men blogging er ikke en kontaktannonse, noen blogger kanskje for å skape nettverk, andre opplever at det skjer av seg selv, uten at man har prøvd for hardt, uansett kan du ikke forvente at andre blogger fordi de ønsker seg venner. Folk blogger hovedsakelig fordi de ønsker å bli lest/sett/hørt, og bidra i debatter. Man kan ha forskjellige grunner for å blogge, men man bør ikke legge sine grunner over på andre.

Om jeg ikke har like mange lesere som jeg fortjener så er det fordi det finnes et glasstak/eliten ikke slipper meg inn

Her tror jeg man først og fremst må se på sine egne forventninger. Selv hadde jeg ingen forventninger om lesertall, og har dermed ikke blitt skuffet heller. Hvor mange som er innom i gjennomsnitt per dag går opp og ned, og det skjer varierer mest etter hvor mye tid jeg bruker på bloggen. Den er ikke min hovedprioritering, både skole og jobb og kjæreste kommer først, så det er naturlig at min blogg aldri kommer til å bli norges største (ikke hadde den blitt det om den var førsteprioritering heller). Men jeg har fantastiske lesere som jeg setter veldig pris på, for meg er det viktigere hvilken type lesere jeg har enn akkurat hvor mange som er innom. Det er mange triks man kan bruke for å få flere lesere, i alle fall midlertidig, men det er noe med å vite at folk kommer innom fordi de liker det du skriver som blir noe mye bedre enn tall. Og koselige, intelligente, gjennomtenkte, morsomme osv kommentarer, det er det som gjør det verdt det for meg.

Det er lett for deg å si tenker du kanskje, men det finnes bloggere jeg aldri kan nå opp til, og det finnes garantert bloggere med færre lesere enn deg, uansett hvem du som leser er så ligger vi alle (utenom den aller mest leste) i en rangstige. Jeg kommer aldri til å ha like mange lesere og kommentarer som Virrvar for eksempel. Rett og slett fordi hun skriver bedre, mer gjennomtenkt, er mer kreativ, og nok bruker mer tid på postene enn jeg gjør. Virrvarr er et kjempetalent på dette med blogging. Betyr det at jeg burde ønske hun ikke blogget sånn at jeg kunne hatt flere lesere i forhold til andre? Nei, jeg er av dem som setter pris på både å kunne lese bloggene til dem som er flinkere, og å ha noe å strekke meg etter. Bloggeforbilder, jeg har flere av dem, og jeg lar meg inspirere fremfor å være misunnelig.

Og lets face it, noen er flinkere på noen ting enn andre, også blogging. Om jeg hadde bestemt meg for å begynne å holde konserter så hadde ingen møtt opp uansett hvor lenge jeg hadde holdt på og gjort mitt beste. Om så var så hadde det vært for å kaste rotten frukt. Det betyr ikke at jeg ikke kan synge, jeg kunne meldt meg inn i et amatørkor, eller gjøre som jeg gjør nå, synge med på radioen når jeg kjører bil – alene.

Nå er det ikke sånn at det finnes en fasit på hvem som er flink og hvem som ikke er det, smak er subjektivt. Likevel selger noen flere plater enn andre, og noen blogger blir lest og/eller kommentert mer. Det er ganske naturlig, og det kommer alltid til å være sånn. Ikke fordi noen har bestemt seg for å være best og ikke inkludere andre, men fordi det er opp til hver enkelt hvilken blogg man leser, og noen blogger blir valgt av flere. Blogging er faktisk hakket mer inkluderende fordi man får link til egen blogg når man kommenterer hos andre, gratisreklame rett og slett. Og i motsetning til artister så har ikke bloggere et team med managere og promotører i bakhånd, så det er ikke forhåndsbestemt hvem som skal bli størst. Det er rett og slett en mer rettferdig fordeling i bloggerbyen enn de fleste andre steder. Likevel, så mye bråk og klaging.

Ellers er det mange grupperingen innenfor den bloggerbyen jeg kjenner best. Noen har venner de alltid er enig med og støtter (eller ikke uttaler seg om de evt ikke er enig), uten at noen klager på dette. De som ofte nevnes som eliten derimot synes jeg fokuserer mer på sak, noen ganger er de enige, andre ganger uenige. Det handler ikke om hvem de diskuterer med, men hva som diskuterer.

En gang kritiserte jeg to personer for akkurat det samme. Den ene, som jeg faktisk kritiserte litt hardere, taklet det helt fint, hørte på hva jeg hadde å si, og innrømmte at han/hun hadde gått litt over streken. Den andre er av dem som har kritisert “eliten” flere ganger, han/hun ble pottsur og bestemte at nå var vi fiender. Jeg syntes det var litt ironisk. Jeg liker ikke når det blir “enten er du på min side eller så er du ikke det”, og når folk kritiserer eliten men oppfører seg sånn selv så tenker jeg at kanskje eliten er folk som blir sett opp til og beundret nettopp fordi de ikke driver med alliansebygging, men står for det de mener, uansett hvem som er enig eller ikke.

Om jeg blir kritisert for å kritiserere noen så er det det samme som at jeg ikke har lov til å kritisere:

Denne synes jeg er morsom, men jeg ser den stadig vekk til min store forundring. Noen går ut og kritiserer noen andre, altså har en mening. Så kommer det plutselig noen andre og har en mening om kritikken, eller en annen mening. Da er plutselig den som kritiserer først et offer som “ikke får lov til å ha en mening” (en typisk er jeg får ikke lov å mene noe fordi jeg ikke er i eliten). Reality check: Når noen kritiserer deg for din kritikk så hindrer de deg ikke i å kritisere/mene. De sletter ikke bloggen din, de hindrer ikke mennesker i å komme innom, de hindrer ingen i å lese det du skriver og danne seg en mening ut fra det. Det eneste de gjør er å mene noe om det, de har en mening altså, akkurat som du.

Noen synes at det skal være lov å kritisere oppover, men ikke nedover. Altså kan man kritisere noen som har en større blogg, gjerne kraftig og ved bruk av skjellord i mangel på gode argumenter. Forfriskende saker. Andre veien derimot går ikke. Kritiserer man noen som har færre lesere så er man enten mobber eller politi. Eventuelt mobbepoliti. Man tråkker på folk, eller bestemmer over dem, selv når man holder seg til sak, ikke person. Logikken i dette skjønner jeg overhodet ikke. Man er da individer uansett hvor mange lesere man har, og må ha samme mulighet til å bruke ytringsfriheten sin. Og lesere må ha lov til å ha meninger om hvordan personen bruker ytringsfriheten sin, uansett hvem det er. Like lover for alle, vi er da søren meg temmelig ubetydelige bloggere alle sammen, og det er ikke alltid man vet om andre bloggere er større eller mindre eller har flere eller færre lesere. Spiller det virkelig noen rolle?

Jeg mener ikke at det ikke er mulig å mobbe i bloggerbyen som andre steder, men for at noe skal karakteriseres som mobbing så må man gå etter samme person over tid, ikke kritisere noe en gang. Når man misbruker anonymiteten internett gir og går etter samme person under flere nick (slik at man virker som om man er flere enn man er) så kan man nærme seg dette ordet. Men sånt er det heldigvis ytterst få som finner på å benytte seg av. Generelt sett kan man sette litt grenser for hva man skal tåle selv. Er man aktiv på å kritisere andre bør man tåle bedre å bli kritisert selv. Outer man andre bør man ikke skrike for høyt om man blir outet selv. Bryr man seg ikke om andre blir behandlet urettferdig så kan man ikke forvente at andre skal bry seg om det skjer en selv. Vi har alle forskjellige forventninger til andre, også i bloggerbyen, da bør vi først og fremst passe på at vi oppfyller forventningene selv.

Hva synes du kan forventes/ikke forventes av en blogger? Temaet er i alle fall mer komplisert enn det høres ut.